Tanker om vennskap og sykdom…

rp_2014-06-27-01.35.50.jpg

Jeg fikk spørsmål fra en herlig leser, Beate, om jeg ikke kunne skrive litt om mitt forhold til mine venner. Hun lurer på om det har forandret seg etter at jeg ble syk. Dette er et tema som faktisk er ganske viktig i min situasjon.

Det var faktisk ikke Beate som stilte meg dette spørsmålet første gang – det var den herlige norsk-somaliske saksbehandleren jeg har skrevet om HER som gjorde det. Han mente jeg måtte passe på å opprettholde mitt sosiale nettverk selvom jeg ble isolert. Gjør man ikke det, kan man risikere å bli deprimert i tillegg.

Min ME-sykdom lenker meg til sengen mange timer i døgnet på grunn av de fysiske symptomene. I tillegg kommer den kognitive svikten som gjør at man har dårlig konsentrasjon og hukommelse. Man mister seg selv og sin personlighet med disse symptomene. I tillegg opplever man svært lite annet enn sykdom, og man vil ikke “bruke” opp sine venner på sykdomsprat. Derfor er sykdom ikke et tema de dagene jeg orker å være sosial.

De fleste av mine venner i dag, har jeg møtt i voksen alder. Noen møtte jeg via min mann, andre i jobbsammenheng. Det finnes også et par venninner jeg har hatt gjennom nesten hele mitt liv. Det er ikke så ofte jeg snakker med de, men jeg vet at de alltid er der for meg. Siv er en sånn venninne. Vi møtes et par ganger i året, og vi har alltid masse å snakke om. En skikkelig skatt!

Jeg er heldig som har mange venninner i turnusjobb. De har ofte fri på dagen, og da sørger min venninne Ona for at det blir felleslunsj. Hun er flink til å sende meg en melding eller ringe når hun har ledig tid på dagen. Og det gjør hun faktisk ofte! Orker jeg ikke, så sier jeg i fra. Det viktigst er å ikke bli glemt! Og når Ona jobber, så fikser Marianne biffen.

Kitty og Inger-Helen har jeg møtt gjennom jobben. Jeg vet de alltid tenker på meg og sender meg oppmuntrende ord når jeg trenger det som mest. Det er en omsorg jeg setter umåtelig stor pris på.

Kristin er super til å dra meg med ut på lunsj eller kaffe. Orker jeg ikke komme meg ut av huset, kommer hun hit. Hun bruker mange av sine fridager på meg, og gjør det på eget initiativ. Kristin er alltid blid og man får energi av å være med henne.

Den viktigste vennen min, er nok min lillebror Emil. Han er i samme situasjon som meg, og jeg vet at han forstår meg bedre enn noen andre.

Som dere ser, er jeg velsignet med venner som både tenker på meg og passer på at jeg kommer meg ut når jeg orker. Deres innsats og tålmodighet er gull verdt for meg. Jeg har stor respekt for at alle mine friske venner lever travle liv med jobb/studier og småbarn. Derfor ønsker jeg at de tar kontakt når de har lyst og overskudd til å tilbringe tid med meg. På den måten vet jeg at de selv vil være med meg, og ikke gjør det av ren samvittighet.

Det eneste som har forandret seg ift min omgang med venner (bortsett fra at jeg ikke ser de på jobb hver dag), gjelder de tingene som krever mer enn en time over en kaffekopp. Det sier seg selv at jeg ikke er første mann på lista til å bli spurt når det gjelder turer og fester. Det er trist, men jeg forstår det jo. Er jo sjeldent jeg er i stand til å gjøre så mye også, men for meg er det viktig bare å bli spurt….

Jeg håper ingen stopper å spørre om jeg vil bli med på ting selv om jeg ofte ikke orker. Jeg er redd for at dere skal glemme meg selv om jeg innerst inne vet at dere ikke gjør det 🙂

 

louise-300x113

(Lest 270 ganger, 8 lest i dag)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge