En storsøsters svarte samvittighet…


søsteren2

Den lille karen på bildet representerer en av mine store samvittighetskvaler her i livet…

En høstdag i 2001 hentet jeg to små brødre på togstasjonen i Oslo. Jeg hadde akkurat flyttet til Oslo for å gå på sykepleierhøgskolen. Egentlig ville jeg studere i Bergen, men en situasjon hjemme gjorde at jeg endret mening. Mine foreldre gikk nemlig fra hverandre midt under russetiden min. Selv om jeg flyttet 10 mil unna, var det allikevel for langt til at jeg kunne følge opp mine to små brødre i en svært vanskelig tid.

Jeg bodde på en bitteliten studenthybel, men de to småbrødrene syns uansett det var stas å komme til storbyen. De hadde med en gave til meg, og var veldig spente da jeg pakket opp. I pakken lå den lille karen med tilhørende brevpapir. “Verdens beste storesøster”, står det på magen hans.

Den setningen stakk noe jæ…lig!

Jeg følte meg som det stikk motsatte. Jeg hadde rett og slett stukket av når de trengte meg som mest. De måtte forholde seg til alt det vonde hjemme, og de måtte gjøre det alene. 14 år og 9 år var de på dette tidspunktet – to barn.

Jeg fulgte de opp som best jeg kunne over telefon, men jeg skulle så gjerne vært nære dem. Det var de som måtte bo en uke her og en uke der. Det var de som måtte feire annenhver jul hos mamma og pappa. Det var de som måtte vaske, stryke, lage mat og henge opp gardiner når ting sviktet på det ene stedet.

Jeg har bedt om unnskyldning mange ganger for at jeg ikke ble i Fredrikstad. De ser heldigvis ikke på dette med samme øyne som meg. I voksen alder har vi god kontakt. Vi prates ofte og gjør hyggelige ting sammen. Jeg vet at jeg gjør det jeg kan for at de skal ha det bra.

søsteren1

Jeg har fortsatt den lille karen, men nå ligger den ikke sidelengs lenger. Nå sitter den oppreist og viser alle at jeg er “Verdens beste søster” – på ordentlig 🙂

louise-300x113

2 Comments:

  1. Du har nok alltid vært verdens beste storesøster.Ting har skjedd i livet vårt ,og ingen barn skal ta på¨seg noen skyld for det.Ingen av dere tre skal ha dårlig samvittighet for noe som helst.Men som i alle skildsmisser er det kun en lidende part,og det er dessverre barna.Når jeg leste dette gikk det mange kniver igjennom meg,og jeg forsto bedre hvor vanskelig dere må ha hatt det.Særlig du som var den eldste og flyttet bort.Alene i Oslo satte nok sine spor.Men tiden går og ting har ordnet seg til det beste for oss alle.En stor klem til verdens beste datter fra mamma?n din 🙂

    • Ja, det har det så absolutt gjort! Som barn har man en annen rolle enn som forelder i en slik sak. Jeg skulle gjerne delt litt på sorgen sammen med de. Nå var jeg jo en del hjemme i helgene, men det var tøft å se hvordan de hadde det. Heldigvis gikk det bedre med oss alle etter hvert!
      Louise recently posted…En storsøster svarte samvittighet…My Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge