Kafébesøk versus klesvask!

Da jeg omsider kom meg på beina i dag, lyste djevelens verk mot meg fra badet:

2014-05-27 16.07.06

 

Hva gjorde jeg? Joda, jeg lukket døra! Det kalles fortrenging, og den metoden benyttet jeg meg av i dag. I løpet av døgnet er jeg kun i stand til å være oppe ca 5 timer. Det vil si at jeg har 20-30 % energi kontra hva som er normalt. Noen dager har jeg derfor en avtale med Robert om at den energien kun skal brukes på hyggelige ting. Derfor ble det kafébesøk med min gode venninne istedet for bretting av klær.

Jeg tok Kanutten og kjørte ut til Lillestrøm for å spise lunsj med Inger-Helen på Casa Mia. Inger-Helen er ei pokkers så grepa dame som jeg beundrer sterkt. Hun er en gift tobarnsmamma og bosatt i Nittedal. Hun jobber som sykepleier, er veileder for studenter i praksis via Høyskolen OG skriver masteroppgave. I tillegg får hun tid til å følge barna på aktiviteter, trene og gjøre husarbeid. Jeg tror jaggu i meg hun rekker å mate katta si også…

Som personer er vi veldig ulike, hun er faktisk helt motsatt av meg. Inger-Helen er sosialist, nynorsk-forkjemper og sta som et esel. Til og med NRK lisensen er hun tilhenger av. Vi har lært oss at den NRK lisens-diskusjonen lar vi ligge når vi er sammen, ellers blir vi midlertidige uvenner. Til tross for våre ulikheter så har vi holdt sammen siden vi møttes på jobb for 9 år siden. Hun tørker mine tårer når jeg er motløs, hun sørger for at barna mine får bake pepperkaker til jul, og hun lufter meg på kafébesøk for å nevne noe.

Alle skulle hatt ei venninne som Inger-Helen, og her ser dere henne:

2014-05-27 14.29.08

 

Dere forstår vel at jeg prioriterte dette herlige menneske før klesbrettingen, eller hva?

Nå er jeg totalt utslitt etter kafebesøket. Jeg er tom for energi, men rik på opplevelser i dag.

I morgen får jeg vel åpne døra til badet og gjøre noe «nyttig». Gabriel trenger nybrettet Donald-truse til helga.

Ha en fin dag folkens!

louise-300x113

Robert sin skepsis til blogging!

Da jeg fikk forespørsel om å blogge for Familieprat.no så stivnet Robert av skrekk….i hvertfall nesten. Han er nemlig i overkant skeptisk til alt som har med eksponering på internett å gjøre. Han har nemlig en tanke om at alt som kommer på nettet forblir der og kan slå tilbake på en senere i livet. Spesielt gjelder dette bilder. Jeg måtte forklare han at det trolig er svært få som ønsker å kopiere bilder av ei dvask husmor av mitt kaliber for å spre det på andre sider. Det er milevidt forskjell på Fotballfrue og meg, for å si det sånn.

Vi tok en prat med barna for å finne ut hva de tenkte om saken. Sanne som elsker å eksponere seg selv, laget på null komma niks en liste om hva HUN vil ha med på bloggen. Lille Gabriel på sin side sprang og hentet kamera for å ta bilder av seg selv kun i ført Donald trusa si. Han forstod ikke helt hvorfor et slikt bilde var noe upassende, men det gjør han forhåpentligvis når han blir eldre.

Vi ble enige om at alle innlegg som omhandler barna eller familien skal de være med på å godkjenne før publisering. På den måten får de se hva de er med på. Hele rekkevidden vil de ikke forstå, men det er min oppgave å la dette gå sømmelig for seg.

Det finnes sikkert millioner av blogger ute på internettet, og det har i aller høyeste grad blitt en del av vår verden. Sosiale medier er en fin måte for meg å holde kontakt med andre på når jeg ikke orker å gå ut av senga på grunn av M.E`n.  Jeg ønsker at bloggen skal være min lille lystbetonte aktivitet som jeg gjør når jeg orker. Jeg kan ligge i senga og blogge om jeg vil, og jeg kan velge selv hvor mye energi jeg ønsker å bruke på den. Da har jeg også fulgt M.E spesialistens ønske om at jeg skal legge inn en lystbetont, liten aktivitet hver dag.

Da vi omsider hadde kommet til enighet om «retningslinjene», var Robert litt mere på gli. Han var fortsatt redd for dette med bilder av oss, spesielt av han selv. Jeg måtte forklare på en meget varsom måte at han heller ikke er Leonardo DiCaprio, og at han derfor ikke er så veldig utsatt. Han var heldigvis enig i min argumentasjon, om enn litt snurt over den Leonardo DiCaprio-kommentaren. Det blir altså ingen saftige detaljer eller pikante bilder av husbonden sjøl, men her kommer et bilde jeg fikk lov å legge ut:

CIMG0725

Kjekk mann, han Robert!

Lurte han litt også:

2014-05-26 14.10.25

Hva tenker dere om å eksponere familien via blogg?

 

louise-300x113

Hvem er egentlig vi?

Jeg heter Louise (33år), og jeg bor sammen med Robert (32 år), Sanne (8 år) og Gabriel (4 år) i Hagehuset her i Oslo.

Jeg er opprinnelig fra Fredrikstad, men flyttet til Oslo som 19-åring for å bli sykepleier. Midt under studiet traff jeg Robert.  Han jobbet deltid hos Posten ved siden av skolen, og kom på døra mi med ei postpakke. Vi giftet oss i 2006, og rakk akkurat å si «JA» i kirken før Sanne spratt ut av magen.  I 2010 kom lille Gabriel, og familien ble komplett.

Jeg har faktisk barn med postmannen så her i huset er det sannhet og ikke kun myte!

Jeg fikk en M.E diagnose i 2012, og livet mitt ble snudd på hodet. Dette skal jeg skrive mere om i eget innlegg senere. Det er tøft å være syk småbarnsmor, men denne bloggen skal ikke bli svart og trist. Den skal heller være en minnebok for alt det fine som skjer i livet, det morsomme jeg får oppleve og ting jeg virkelig setter pris på. Litt sykdom blir det jo, men sånn må det bli når den setter begrensninger for livet mitt. Selvironien har jeg med meg, og jeg håper den skinner igjennom.

 

Velkommen skal dere være 🙂

 

IMG_6465 (1)

Dette bildet ble tatt på fredag da jeg stablet meg på beina og karret meg ut til kirsebærtreet!

 

louise-300x113