Noen dager kommer bitterheten over meg….

rp_me-e1427284052462.jpg

…og det er helt greit!

Det ville egentlig vært unaturlig om jeg ikke kjente på den følelsen noen gang liksom.

Når man som 30-åring blir fratatt 80 % av livet sitt, så føles det urettferdig. Jeg gikk til en fantastisk psykolog for å lære meg at jeg faktisk var syk. Det var vanskelig å innse at viljen ikke kunne styre kroppen lenger. Jeg var redd for fremtiden og redd for å bli deprimert. Han måtte hjelpe meg til å akseptere situasjonen slik den er nå, og samtidig klare å holde fast på håpet om at jeg en dag blir bedre. Ikke minst, måtte han lære meg at det å bli så syk ikke henger sammen med å mislyktes i livet. Jeg måtte trene på å se de små gledene i livet. Alle skulle kjent litt på det en gang i blant…

Selv om jeg stort sett klarer å leve etter det psykologen lærte meg, kommer bitterheten snikende noen ganger. Dette gjelder først å fremst jobb. Jeg savner yrket mitt, kollegaer og det å gjøre noe jeg er god på. Det er kjipt å ha tatt en utdannelse og opparbeidet seg en erfaring jeg ikke kan bruke som jeg ønsker.

Det finnes dager hvor jeg kjenner på misunnelsen når jeg ser en sykepleier-drakt. Jeg kan begynne å grine av håpløshet når jeg ser en stillingsannonse jeg så gjerne skulle søkt på. Og i går kastet jeg tidsskriftet «Sykepleien» i søpla i fullt sinne.

«Du må bruke energien din på barn og mann», sier de. Jeg gjør jo det, men for meg er ikke dette nok for å kunne ha en god livskvalitet. Jeg har forresten altfor lite energi til dem også.

Jeg har en lang vei foran meg til jeg er frisk nok til å kunne kle meg i hvitt igjen, men jeg skal fader i meg klare det en vakker dag!

louise-300x113

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge