Nødvendig smerte: livmorhals-biopsi (grøss og gru)

istock_000017213938xsmall_300x300

Dette innlegget her orker jeg nesten ikke skrive, men gjør det allikevel fordi det er viktig med fokus på temaet.

Før dere leser videre så vil jeg at dere skal legge dere på minnet at jeg er veldig vanskelig å ta prøver av (stor blødningsfare  og vanskelig vev), og at jeg har en ME-sykdom i bunnen som gjør at jeg lett får blodtrykksfall og tåler smertebelastning dårlig. Jeg vil nemlig ikke skremme noen unødvendig…

Jeg tok altså celleprøve tidligere i sommer hos fastlegen og ble samtidig henvist til gynekolog pga lettblødende livmortapp. Jeg dro til privatpraktiserende gynekolog for sjekk av denne livmorhalsen før svaret på celleprøven tatt hos fastlegen forelå. Gynekologen gjorde en grundig undersøkelse med kolposkopi uten å kunne finne noen tegn på celleforandringer. Blødningene skyldtes en livmortapp full av blodårer, og disse sprekker lett (ikke noe jeg merker noe til selv annet enn når celleprøve taes). Det var ett område hun sjekket enda grundigere, men mente det var normale celler der. Eneste hun fant var en cyste på 4.3 cm på høyre eggstokk. Innlegget fra denne undersøkelsen kan dere lese HER.

Så ringer pinadø meg fastlegen mens jeg er i Disneyland og forteller at jeg må ta en vevsprøve av livmorhalsen fordi celleprøven viste noen atypiske celler som de er usikre på om er godartede eller ondartede. De oppfyller ikke alle kravene til HSIL (høygradig celleforandring), men det må altså sjekkes ut med en biopsi/vevsprøve. Takk for den liksom. Jeg tenkte jo at celleprøven sikkert var normal siden jeg aldri har hatt forandringer før og fordi gynekologen ikke så noen forandringer da hun kolposkoperte meg.

Så i dag måtte jeg hoppe opp i «go`stolen» på nytt med det formål å ta 4 vevsprøver + utskrapning av celler i livmorhalsen. I det hun skal sette lokalbedøvelse med adrenalin, treffer hun er åre og jeg fossblør. Stikket i seg selv var ganske ubehagelig, og på grunn av alle disse blodårene jeg har, er det vanskelig å unngå årer. Hun måtte derfor stikke flere ganger, og da begynte det å suse rundt øra på fru Zagar… Plutselig slenger gynekologen ned ryggen på stolen, ber meg se på henne og puste langsomt med magen. Jeg ble visst borte der et par sekunder. Etter hvert fikk jeg fargen tilbake i ansiktet og seansen kunne fortsette. Denne gangen så hun et lite område med forandring et sted på tappen når hun kolposkoperte.

Jeg blør ganske godt, og hun fortsetter med en utskrapningen som var skikkelig vond. Jeg har et vev som gjør det vanskelig å skarpe ut gode celler, men dama klarte det til slutt. Etter det skulle jeg altså ta fire vevsprøver. Jo takk, som byr… Hun klarte kun å ta vevsprøve av det området det var en forandring på. De andre fikk jeg ikke tatt pga blødningen. Vevsprøven var heldigvis litt mindre vond enn utskrapningen og bedøvelsen. Hun sa at om jeg skulle ta alle fire, så måtte det gjøres i narkose på sykehuset.

Etter 45 min var jeg endelig ferdig, men det blødde fortsatt. Jeg ligger derfor her nå flatt med en stor saltvannskompress som skal stoppe blødningen.

Nå må jeg vente i 2 uker på svarene av prøvene. De avgjør om celleforandringen må koniseres på sykehuset eller om de må følges opp med nye celleprøver og vevsprøver.

Så hvorfor skriver jeg dette innlegget?

Jo, for selv om disse prøvene er ubehagelige som fy, så vil de med stor grad kunne avdekke forstadier til livmorhalskreft. Og kreft vil jeg i hvert fall ikke ha. Celleprøve i seg selv, er ikke vondt. Og det er slett ikke alle som syns vevsprøve er så vondt heller. Slike prøver går normalt sett ganske raskt å ta med mindre man har visse utfordringer slik som jeg har.

Det er viktig å huske på at dersom man ikke tar prøvene kan alternativet bli mye verre om noen år…

Nå skal jeg slappe av og håpe at blødningen stopper.

EDIT 5 uker senere: Biopsien/vevsprøven viste lettgradig celleforandring, altså dysplasi grad 1. Celleforandringene var i samme område som gynekologen så en liten forandring på i mikroskopet, og som hun da altså tok biopsi fra. Det betyr at jeg skal tilbake til gynekologen om 6 mnd for ny celleprøve, kolposkopi og hpv-test. Håper virkelig jeg slipper biopsi da, og har jeg flaks så er forandringene borte.

louise-300x113

7 Comments:

  1. Uff da! Me som du selv skriver, det er viktige prøver å ta! Jeg har hatt unormal celledeling selv, og ble konsert i 2003. Etter det var det normalt i mange år, men prøver tatt mens jeg har vært gravid og eller på 6 ukers kontrollen har et par ganger vært unormale. Når nye prøverør vært tatt etterpå, har de vært fine. Enda godt e er nøye. God klem til deg 🙂
    FruBever Linn recently posted…#EM 2016 er (endelig) over -sjekk ut familiens nye fotballdrakter!My Profile

    • Tusen takk for gode og trøstende ord, Linn? Er visst vanlig at man kan få det ved graviditet, men da ordner kroppen ofte opp selv. Jeg har aldri hatt dette før, og siden jeg er så vanskelig å ta prøver av pga denne livmortappen full av blodårer, så blir det hele mere komplisert. En unormal celleprøve som krever videre oppfølging med biopsi betyr narkose neste gang. Jeg blir veldig glad av å høre at det ble bra etter koniseringen. Da vet jeg hvem jeg skal skrive til om det blir aktuelt. Tusen takk for at du delte dine erfaringer?

    • Ja, jeg syns det er viktig! Mange sier jo at det tar mellom 10 og 15 år fra man er smittet med hpv til celleforandring utvikler seg, men samtidig vet man at unge jenter på rundt 20 år plutselig kan ha grad 3, og ingen vet hvor lang tid det går fra grad 3 til det utvikler seg kreft.Finnes også jenter som har hatt normal celleprøve mindre enn 2 år før de fikk kreft (mulig celleprøven ikke fanget opp de maligne cellene?). Jeg velger fra nå å ta det en gang pr år hos gynekolog som kan se på livmorhalsen med mikroskop samtidig.

  2. Hei! jeg fant bloggen din på google og jeg har gått gjennom dette jeg også, men legen min ringte i forrige uke og sa at jeg må videre til sykehuset til koninsering eller noe sånt. Har du gjort det ? jeg er veldig redd og får veldig panikk når jeg må til lege.

    • Hei Gina!
      Det er vevsprøven/biopsiens svar som bestemmer om man må konisere, og det er dette resultatet jeg venter på nå. Har man celleforandring grad 2 eller 3 (cin II eller cin III) altså høygradig lesjoner, (samt carcinoma in situ) så må man konisere for å få bort disse forstadiene som kan utvikle seg til kreft på et senere tidspunkt i livet. Selv med slike forandringer er det sjeldent det blir kreft, men det fjernes for å være på den sikre siden. Etter en konisering er man på scratch igjen i forhold til risiko, og da trenger man kun å ta jevnlig celleprøve som kontroll. Selve koniseringen tar jo kun inntil 15 min og da kan man få lett narkose. Har man grad 1 (sin I) så må man følges opp med kolposkopi hver 6-12 måned. Og da frykter jeg ny jævlig biopsi igjen. Nesten like greit å få konisert bort de endrede cellene med en gang så er man kvitt problemet. Folk beskriver at det går veldig greit å konisere kontra biopsi, så det er min trøst. Jeg velger å tenke på at vi er heldige som får behandling før ting evt utvikler seg om noen år. Det er en god trygghet, og det er mange som opplever dette. Linn som også skrev kommentar på dette innlegget koniserte for 13 år siden og har fine prøver nå. Dette klarer vi?

  3. Bedre føre var- prinsippet bør følges her. Jeg er glad du tar vare på deg selv.
    Avdelingholt/ Anja Holt recently posted…Vi har snudd døgnet!My Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge