Min takk og mine tanker

Den er skummel, lang og seig den biten der…

Gå disse meterne med skjelvende bein bort til inngangen i enden.

Våge seg inn døra i håp om at noen tar deg i mot, trøster deg, finner en plan for livet ditt videre.

Å leve er jo alt du vil!

På Radiumhospitalet, det skumleste stedet i verden, gjør de nettopp det.

De redder liv!

Jeg har så mange å takke, men noen situasjoner vil jeg trekke frem fordi de har satt spesielle spor hos meg.

I januar måtte jeg gå disse skrittene inn døra før første gang. Jeg var fryktelig redd innvendig, men med et sterkt overlevelses instinkt.

Onkologene hadde nøye diskutert tilstanden. De hadde sett på patologisvar, MR-bilder, CT-bilder og vurdert min allmenntilstand.

Den 11. januar følte jeg meg trygg for første gang på fire uker. Jeg husker ikke datoene for når jeg fikk tlf om diagnosen, når jeg tok CT, MR, skjelettscintigrafi eller hadde de første legetimene. Men jeg husker den 11. januar -min første cellegift!

Tusen takk, sykepleier Morten, for at du på Infusjonsenheten en ettermiddag i januar, tok i mot en spent Fru Zagar. Du gjorde det hele til en flott start. Du fikk meg til å le og til å føle meg trygg. Du klarer noe som ikke alle mennesker klarer: balansen mellom humor og alvor i en krisesituasjon. Og nettopp fordi du er den beste sykepleieren jeg noen gang har møtt, må jeg felle en liten tåre nå. Takk for at du gjorde min første kur til en fin opplevelse. Og for at du fulgte meg opp senere sammen de andre flotte damene på Infusjonsenheten.

Da begynte å løsne rett før EC90 kur nr 2, stod det en kjær frisør klar. Først klippet hun en kul kort sveis slik at jeg fikk se hvordan jeg ville se ut med kort hår. Sveisen fikk jeg beholde noe dager før vi måtte ta resten. Da kom du igjen, Christina. Vel forberedt både på reaksjoner fra meg selv og fra barna. Og takket være deg lo jeg så tårene rant. Det gikk jo helt fint å være uten hår!

 

 

Den 19. juni plukket brystkirurg Ina ut 17 lymfer og skar av et bryst med en svulst på 8×3 cm i seg. Takk for at du og jentene på operasjon, dagkir og brystkir pol gav meg den beste kirurgiske behandlingen jeg kunne få. Og for et nydelig opphold på Pasienthotellet.

Tusen takk for innsatsen mitt kjære stråleapparat nr 14!

Du og jentene som jobber på deg har gitt meg god etterbehandling.

 

Jeg har verdens beste pasientansvarlig onkolog. Han er tydelig, dyktig, rett frem, hyggelig og vekket tillit hos meg fra første stund. Sammen med sine kollegaer har han staket ut kursen fra start til slutt. Neste gang vi sees er det på 1 års kontrollen. Dr. Vidar – du er gull!

Jeg har hatt mange hverdagshelter rundt meg. De er mine diamanter. Mamma flyttet inn her under de tøffeste kurene, og svigermor laget middag hver kur-mandag, passet unger og hund. Barna har snille onkler og tanter som tok vare på dem slik at vi fikk hentet oss inn igjen, og det på tross av at de selv hadde sykdom og travle tider.

Jeg har også helt fantastiske venninner. Kristin og Inger-Helen har vært med på kurer, Vibeke passet unger, Ona luftet meg til lunsjer og min kjære barndomsvenninne og brystkirurg, Birgitte, har virkelig måttet lære denne jenta en hel masse om brystkreft. Uten dere, jenter, hadde dette vært vanskelig. Og Astrid som har vært på tråden hver eneste dag -tusen takk!

Hadde det ikke vært for min bloggkollega, Dr. Laila, og fastlegen min Dr. Amal så hadde ikke ting skjedd så raskt. Takket være dem havnet jeg på Brystdiagnostisk Senter og fikk god hjelp, samt en koordinator som planla veien videre.

Også Robert da – min klippe! Holdt meg oppe og sørget for rett fokus hele veien. Han har fungert i alle roller i hjemmet samtidig som han fikk ny sjefsstilling på jobben. En mer robust mann både fysisk og psykisk tror jeg knapt finnes. Sanne, Gabriel og hunden Kasper har gitt meg de viktigste grunnene til å kjempe.

Jeg har hatt en helt enorm heiagjeng. Altså, jeg har faktisk ikke ord for hvor mye kjærlighet jeg har fått kjenne på disse 8 månedene. Jeg har fått et hav av blomster, gaver og gode ord fra flere mennesker enn jeg kan telle nesten. Det har vært kjent og ukjente som alle har sørget for at jeg har holdt motet oppe.

Og det er nettopp det jeg tar med meg videre: Følelsen av et hav av kjærlighet og omsorg!

Når jeg nå tenker tilbake på prosessen så tenker jeg ikke på frykten, bivirkningene eller kreften i seg selv. Jeg tenker på alle de som sammen har gjort sitt for at jeg i dag sitter her kreftfri og har taklet dette på en god måte.

“Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten.”

Han har rett i det, han Paulus, som skrev dette til menigheten i Korint. Størst av alt ER kjærligheten, men jeg skal jaggu ta med meg både tro og håp på veien videre…

 

Lyst til å følge med videre?

Lik gjerne Facebook-siden min HER

Kommentarer

One Comment:

  1. Ååååå, kjære Louise, vi griner alle her nå! Mest gledestårer nå, over at alt har gått så bra! Så herlig å kjenne deg, du er den tøffeste jenta jeg vet om! Maaasse hjerter til dere alle sammen i familien Zagar, og ei stor bøtte Tingelingstøv til dere her fra Møre! <3 <3 <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.