Mamma med brystkreft: Barn som pårørende

Det har kommet mange hundre nye lesere til bloggen i løpet av de siste dagene…

Det er fint at dere besøker meg her, og jeg håper dere vil følge meg videre.

Det er jo en gang sånn at brystkreft rammer veldig mange familier, og jeg håper mine innlegg kan være til nytte for lesere i samme situasjon.

For de av dere som ikke har fulgt bloggen tidligere, så kan jeg jo nevne at Robert og jeg har Sanne på 11 år og Gabriel på 7 år. Dagens innlegg vil derfor handle om hvordan vi snakker med barna om min brystkreft og hvilket tilbud vi har fått i forbindelse med at barna har en alvorlig syk mamma.

Nå fant ikke legene fjernspredning hos meg på nåværende tidspunkt. Det vil si at målet med behandlingen er å gjøre meg frisk. Dette målet har vi også vært klar på ovenfor barna.

Men det skal sies at barn vet godt hva kreft kan gjøre – nemlig føre til døden.

Barna er på hvert sine stadier i livet. Allikevel har vi vært åpne og gitt de lik informasjon.

Sanne har vært opptatt av hvilke undersøkelser jeg skulle på og hvilke svar de kunne gi. Hun har hele tiden fått vite sannheten og fått forklart hva jeg skulle igjennom. Det har gitt henne både oversikt og kontroll. Hun har også fortalt klassen sin om min kreft og hun har besøkt helsesøster for samtaler. Der har begge to åpen dør når de måtte ønske. Lærere er informert og vet hvordan tilstanden er. Sanne støtter seg mye til vennene sine. Hun har også en mamma til sin venninne som jobber med barn utsatt for krisesituasjoner. Det er godt for meg at hun har andre voksenpersoner å snakke med. Hun har fått lov å være lei seg og hun har delt sin frykt og sine tanker.

Gabriel har ikke like stort behov for å snakke, men han har fått kjenne på kulen og blitt forklart at den består av sure kreftceller i en klump som nå skal drepes ved at jeg får cellegift. Han har også forklart sine nærmeste venner at jeg har brystkreft.

Under første kur tok vi masse bilder for å vise barna hvordan cellegiften ser ut og at den drypper i et plastrør som går inn i min blodåre. Barn er visuelle vesener som ofte lager seg bilder i hodet på hvordan ting er. Vi opplevde at de fikk en større forståelse og kontroll når de fikk se bilder av hvordan cellegiften så ut.

Jeg har tålt den første kuren godt og kun vært veldig slapp. Da fortalte vi at slappheten kommer av medisinene og ikke av selve kreften. Det er et viktig poeng å skille bivirkninger fra selve sykdommen.

I går møtte Robert og jeg kreftsykepleier Nina på Radiumhospitalet. Hun jobber med barn som pårørende, og har masse god erfaring på området. Vi fikk med bøker og avtalte også at barna skal være med på kur nr 3 og på stråling senere. Vi fikk også tilbud om at hun tar en samtale med barna når de er med på kur. Veldig fint med slik kompetanse.

Ellers prøver vi å opprettholde normale rutiner med lekser osv. her hjemme. Min egen angst og tanker rundt sykdommen tar jeg med Robert når barna er lagt for kvelden.

Foreløpig ser jeg ikke syk ut, men håret går snart og jeg forventer en reaksjon fra dem da. Heldigvis har jeg en svigerinne som er frisør og som vil ta barna med på akkurat den prosessen der.

Barn er ulike og de går inn og ut av følelsene sine i større grad enn hos oss voksne. Derfor må man tilpasse informasjonen etter hvert enkelt barn, men jeg har troen på at å være så ærlig som mulig er viktig. Inkluder dem i situasjonen og la de få være en del av prosessen.

Det er mitt beste råd!

 

4 Comments:

  1. Klart man skal være ærlig!

    Det betyr ikke at de får vite alt men «gradert informasjon» som du påpeker. De har sine følelser. Du tar mye etter kveldstid. Ungene dør bokstavelig talt ikke av at de ser du har en dårlig dag her og der. Men de må føle de får lov til å leve.

    Fantastisk kompetanse du har rundt deg. Alt høres veldig fornuftig ut!
    Lappeteppet/ Anja recently posted…Kjøkkenskuffen – i dag skal du til pers!My Profile

  2. Jeg har selv vært pårørende både til min egen mamma med brystkreft OG mamma til en kreftsyk, nyfødt sønn. Begge deler er noe av de jævligste jeg har vært med på. Følelsesmessig. Jeg opplevde begge gangene stor omsorg som pårørende på både Ulevåll og Riksen. Både ovenfor meg, men også brødrene til Markus. Vi fikk tilbud om samtaler. Oppfølging. Kasper – boken fikk vi av Barnekreftforeningen. Vi har også vært helt åpne ovenfor de om kreft, men påpekt at man fint kan leve MED kreft.

    Jeg tror det er veldig viktig. Barn får med seg alt, de merker på oss om vi ikke er ærlige. Og det er langt bedre at vi er brutalt ærlige enn at de får høre via via etc … Jeg støtter deg og heier på deg! Du er en tøff dame, med ben i nesen Louise! Og en flott familie rundt deg.
    I morgen skal faktisk M på ny kontroll 🤞🏼

    God klem til deg!
    Linn/FruBevers Hverdag som daglig leder i fam. O.J. recently posted…Temabursdag // Bursdagstips til sunn 2 års feiring – i shots glass!!!My Profile

  3. Jeg har arbeidet med og møtt barn gjennom årstider og konkret tilbakemeldinger og ærlighet er gode i
    utgangspunkt i samtale med bar . Sannheten er ofte lettere å forholde seg til enn fantasien. og dere møter deres to flott – og så godt at dere har flere voksne å spille på .
    klem
    Nann Karin recently posted…Hybelkanin, – hvordan bli kvitt den?My Profile

  4. Høres ut som at du har et skikkelig godt nettverk rundt både deg og dine, i alle fall, det blir jeg veldig glad for å lese. Jeg tror også på ærlighet så langt det er mulig, det er godt å kjenne på følelsen av oversikt og en viss kontroll når livet blir vanskelig.
    Skogfrue recently posted…Om å høyne vibrasjonene – og hvorfor du burde gjøre detMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge