Hva har denne «flinke piken» lært av å plutselig få en alvorlig kronisk sykdom?

louise2

På dager som dette, hvor jeg er veldig dårlig – pleier jeg å snu tankemønsteret mitt fra negativ til konstruktiv tenkning. I dag har jeg lagt i senga og reflektert over hva jeg har lært og erfart i sykdomsprosessen. For et par år siden ville jeg tenkt at dersom jeg skulle få en diagnose som hadde lenket meg til sengen 20 timer i døgnet, så ville jeg heller vært dau eller blitt alvorlig deprimert. I dag vet jeg at jeg faktisk er sterkere mentalt enn som så.

Jeg har nemlig lært at…

…det finnes helsevesen som tar meg på alvor, og som gav meg en god utredning for å finne årsaken til mine symptomer og sykdom. Jeg ble nemlig sendt fra sykehus til sykehus for å utredes grundig. Jeg har en fastlege som følger opp etter gitte kriterier, en ME spesialist som  jeg går jevnlig til for å verifisere symptomer, og jeg fikk komme til en dyktig psykolog som lærte meg å sette grenser for meg selv.  Nå går jeg også til en super audiopedagog som skaffer hjelpemidler for meg.

…det finnes fantastiske folk på NAV som gjør det de kan for å følge meg opp. Jeg har hatt 5 saksbehandlere på kort tid, og alle har vært forståelsesfulle, hjelpsomme og motiverende mennesker. Hun jeg har nå ved NAV Østensjø, kan jeg ikke få fullrost nok! Jeg ser frem til å få god hjelp når jeg er frisk nok til å kunne jobbe litt. Sammen skal vi lage en plan for å få meg inn i yrkeslivet igjen etterhvert.  Hurra!

…jeg har en tålmodig mann som tar støyten på hjemmebane når jeg ligger dårlig på det mørke soverommet. Han hjelper meg å sette grenser, og han trøster når jeg føler at livet er urettferdig.

…sykdom hos meg påvirker barna, men at de allikevel forstår. Vi deler sorgen sammen, og på den måten har vi kommet nærmere hverandre.

…det er viktig å rose meg selv for det jeg klarer istedet for å bli lei meg for det jeg ikke klarer.

…det finnes mange hverdagsgleder som jeg ikke så da jeg var frisk. Det kan være den gode klemmen eller tegningen fra et av barna, eller det kan være gleden av å endelig ha spart nok penger til drømmeveska:-) Før jobbet jeg helger, helligdager og mye kvelder. Nå er jeg hjemme og ser barna hver dag.

…jeg som person ikke går til dundas eller er mindre verdt som menneske nå enn før jeg ble syk. Jeg har jo ment at man skal bite tennene sammen og holde ut. Jeg har alltid lidd av «flink pike»-syndromet når det kommer til jobb/yrke. Nå kan jeg ikke jobbe, og ville normalt tenkt at jeg da var null verdt som menneske. Jeg har brukt 2 år på å jobbe med akkurat den saken…Jeg syns fortsatt det er tøft å se at lønnslippen kommer fra NAV, men jeg aksepterer at det må være sånn akkurat nå.

…dette ikke er MIN skyld! Jeg kunne ikke gjort noe for å unngå dette. ME er en gensvakhet som ligger latent i kroppen. Hadde det ikke vært den kraftige cytomegalovirus-infeksjonen som slo den ut, så hadde det vært noe annet som slo den ut i fremtiden.

…sykdom kan ramme alle! Jeg burde sørget for enda bedre forsikringer for livet kan bli snudd på hodet ganske fort – selv i en alder av 30 år.

…jeg har familie og venner som stiller opp for meg. Jeg trenger bare å «rekke opp handa», også er de der 🙂

…man kan forandre tankemønsteret sitt ved hjelp av kognitiv terapi. Nå hjelper ikke timer hos psykolog på selve ME-sykdommen, men de kan være nyttige for å unngå å bli oppslukt av fortvilelse, angst, redsel for fremtiden og andre negative tanker man har lett for å tenke når halve livet blir røsket fra enn.

…det viktigste er å tenke realistisk, men allikevel bevare HÅPET! Mitt håp er å jo å jobbe litt når kroppen er klar, fungere mere sosialt, mestre sykdommen bedre og bli litt friskere. Det håpet har jeg tenkt til å holde på samme hva som skjer i fremtiden.

louise-300x113

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge