Døm ikke de kronisk syke – en dag kan det være deg…

rp_label.jpg

Som kronisk/langtidssyk AAP-mottaker, har jeg gjort meg noen tanker om hvordan jeg så på andre i samme situasjon før jeg ble syk kontra etter at jeg ble syk. Disse tankene har jeg lyst til å dele med dere i dette innlegget.

Jeg har jobbet siden jeg var 15 år gammel, og har alltid sett på arbeidslivet som en svært viktig del av livet. Jeg har alltid ment, og mener fortsatt at man skal tilstrebe å arbeide litt selv om man er syk. Dette forutsetter selvfølgelig at man er frisk nok til det. Forskjellen mellom slik jeg tenkte da jeg var frisk og nå, ligger i hvordan man skal prioritere den friske energien sin. Før ville jeg ønsket å bruke all den friske energien til å kunne jobbe de få prosentene jeg klarte. Det ville liksom bety at jeg dugde litt i hvertfall. Nå etter at jeg ble syk, ser jeg at saksbehandleren på NAV og ME-legen kanskje har rett i hvilken prioritering de ønsker for meg. De mener at jeg først kan tenke jobb når jeg klarer å ta vare på meg selv, lage middag, passe barna mine alene, gjøre husarbeid, være sosial og våkne uthvilt hver eneste dag over tid. At jeg nå tenker annerledes kan være fordi jeg ser at jeg også duger som menneske selv om jeg er syk.

Før jeg ble syk, jobbet jeg som avdelingssykepleier. En dag ringte de fra NAV og spurte om ikke vi kunne ta i mot ei dame som trengte praksisplass for arbeidsutprøving. Jeg følte jeg hadde mange nok oppgaver å ta meg av, og at jeg kanskje ikke hadde den tiden og de ressursene jeg trodde en slik arbeidstaker ville kreve og forvente. Saksbehandleren gav seg ikke, og jeg sa ja til slutt. Det viste seg at denne damen var hyggelig, driftig og dyktig i jobben sin. Hun trengte ikke mye oppfølging, og hun fortsatte å jobbe der etter at NAV var ferdig med sin utprøving.  I dag tenker jeg at jeg burde spurt saksbehandleren konkret om hva hun trodde damen trengte før jeg laget mine egne forutinntatte tanker om saken. Det kommer en tid hvor jeg vil befinne meg i samme situasjon, og det vil føles forferdelig om jeg ikke skulle bli godt mottatt dit jeg kommer. Man er i en sårbar situasjon, men man er ikke ubrukelig for det.

Før jeg ble syk mente jeg nesten at man kun skulle være hjemme fra jobb om man var dausjuk. Å se folk på kafè eller på shopping når de var sykemeldte, irriterte jeg meg stort over. I dag  kunne jeg ønske at folk visste hvor mye det koster meg å dra på en kafètur. Mange dager med hvile i forkant og like mange dårlige dager etterpå, er prisen å betale for 2 timers sosial omgang. Folk ser meg jo bare når jeg er ute, og aldri når jeg ligger som sykest inne. De fleste jeg kjenner dømmer meg ikke for det heldigvis, men det finnes nok noen som gjør det.

Jeg trengte muligens å oppleve disse tingene på kroppen for å endre mine holdninger. Sånn sett beit karmaen meg i ræva! Men jeg er takknemlig for at jeg fikk lov å kjenne på dette selv. Jeg jobber mye med meg selv når det gjelder å jage bort følelsen av å ha mislyktes i livet. Men jeg må huske at jeg er mere enn bare en sykepleier!

Ingen velger å ha sykdom i livet sitt, og jeg tror svært få ønsker å være utenfor arbeidslivet. Det er lite lukrativt økonomisk og veldig lite stimulerende for menneskets mestringsevne. Men husk bare at det er en grunn til at de ikke jobber – og plutselig kan det være DEG som går inn døra på NAV med en kronisk diagnose i handa….

louise-300x113

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge