Den hårfine grensen mellom motivasjon og press.

sanneg

I dag er jeg veldig stolt mamma!

Sanne hadde sin første gradering i karate i går, og det etter kun seks treninger da hun startet en mnd etter de andre. Hun gjorde en super jobb, og det gule belte med rød stripe var vel fortjent.

Men det er ikke bare resultatet av graderingen som gjør meg stolt. Jeg har nemlig en datter med prestasjonsangst. Hun gruet seg så ille foran denne garderingen at hun truet med å slutte.

Jeg kan forstå denne redselen ganske godt. Man skal altså stå foran nesten hundre mennesker, motta ordre på japansk og utføre øvelsene så riktig man kan. I tillegg blir man bedømt. Det kan jo skremme livskiten ut av de fleste!

Dette var altså hennes første gang, og hun ante ikke hva hun kunne forvente seg heller. Det er tøft for en mamma å se datteren sin så nervøs. Så hva gjør man da som mor? Jeg har vært slik selv, og kastet opp av nervøsitet foran hver dansekonkurranse.

Jo, jeg tok en lang prat med henne. Sammen identifiserte vi hva eksakt hva det var hun var redd for. Hennes svar var at hun var redd for at alle skulle le av henne, og at hun skulle skuffe oss i familien om hun ikke klarte graderingen. Jeg fortalte henne at folk ikke ville le. Alle utøverne hadde jo vært i hennes sted en gang, og at det ikke var krise om hun gjorde noe feil. Hun fikk prate med familiemedlemmene som skulle være til stede, og ble trygget på at  de kom for å støtte henne og ikke se på henne i den forstand at hun skulle vise for flink hun hadde blitt.

Dagen kom og hun møtte opp med et «hull i hjerte» av nervøsitet, som hun så fint beskrev selv. Jeg fortalte henne at de med gult belte graderer først slik at de med hvitt belte får se hvordan den gjøres. Hun ønsket å klare dette (hun fikk valget selv), og hun opplevde en trygghet da hun så at de med gult belte også kunne gjøre noen feil uten at folk lo.

Da det var hennes tur, gav hun meg en raskt klem og hoppet ut på matta. Underveis kastet hun noen usikre blikk bort til oss,men slappet av da vi viste tommel opp. Tok hun feil bein, så viste vi fortsatt tommel opp!

Jeg presset henne ikke på noen måte. Det er viktigere å trygge enn å presse barn. Nå har hun erfart hvordan en gradering foregår, og neste gang vet hun hva hun går til. Press fører ofte til negative opplevelser istedet for mestring og personlig vekst. Jeg følte ofte på presset som barn, og den følelsen har jeg tatt med meg inn i voksenlivet.

Da hun var ferdig, spurte jeg henne om hun ville fortsette. Jeg gav henne valget, og hun sa at «hullet i hjertet» nå var tettet av stolthet over hva hun selv hadde klart. Jeg skal fortsette å motivere henne. I ordet «motivasjon» ligger ros, trygghet og oppfølging. Det betyr at jeg fortsatt skal kjøre henne på trening, se på alle nye triks hun har lært seg når vi kommer hjem, fortelle henne hvor flink hun har blitt og uttrykke stolthet uansett hvordan de neste graderingene går. Den dagen hun oppriktig ønsker å slutte, så skal hun få lov til det dersom hun er sikker i sin sak.

«Kjære Sanne!

Det motet du viste da du gikk ut på matta og gjorde det beste du kunne foran alle som så på – det gjør meg så stolt! Det gule beltet, stripen og diplomet er ikke bare et bevis på dine ferdigheter, men et bevis på at du overvant frykten hos deg selv. Det er en utrolig stor prestasjon!»

louise-300x113

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge