Da postmannen ba meg ut på date…

postmann

 

Da jeg var 21 år gammel sykepleierstudent, bodde jeg i kollektiv. Jeg var sliten, lei av skolen, lengtet hjem og syns ikke studentkroa var så morsom å henge på lenger. Jeg skaffet meg derfor en hundevalp for å få litt glede i hverdagen. I posen med valpeutstyr jeg fikk med fra oppdretteren, lå det en kupong jeg kunne løse inn for å få gratis hundefòr.

Da pakken med hundemat kom til postkontoret, hadde ikke jeg tid til å hente den før posten stengte. Jeg bestilte derfor hjemlevering på døra mi. Dagen etterpå ringte det på døra, og jeg åpnet opp iført hullete joggebukse og bustete hår. Hundevalpen gikk straks løs på postmannens buksebein i ren iver. Postmannen var en ung gutt uten postuniform. Det var i grunn alt jeg la merke til der jeg prøvde å betale for hjemsendingen med kort samtidig som jeg skulle holde valpen i ro. 5-10 min etter at postmannen var gått, ringte telefonen min:

«Hei, det er ehhhh postmannen som ringer… Jeg lurte på om du ville ehhhh treffe meg en dag….?»

Jeg ble totalt satt ut av spørsmålet, og spurte om det var vanlig at han brukte jobben til å sjekke opp damer. Han sa selv at dette var første gangen og at han ikke hadde noe å tape på å spørre. Jeg hørte meg selv si at jeg gjerne kunne treffe han etter jobb en dag. Han gav meg så sitt nummer og fortalte at postjobben var en bijobb ved siden av skolen.

Jeg ringte mamma og fortalte om fyren som visstnok het Robert og jobbet deltid i posten. Jeg var overbevist om at dette var et veddemål mellom han og en annen posttype, eller at han var venneløs og tok i bruk alle virkemidler for å få seg dame. Det kunne faktisk være så ille at han var en drapsmann eller voldtektsmann på jakt etter nytt offer…Mamma bare lo, og sa jeg burde gi gutten en sjanse. Hun mente han var kjempe tøff som turte å spørre meg slik som han gjorde.

Vi dro på date, og ble forlovet etter 1 år. Siden ble det giftemål og to fine barn.

På søndag var det 12 år siden jeg ble kjæresten til postmannen, og jeg fikk en nydelig bukett langstilkede røde roser.

2015-05-10 12.15.20

Man må ta noen sjanser her i livet 🙂

louise-300x113

 

6 Comments:

  1. Eg syns den historien er like fin kvar gong, og eg blir like imponert av Robert, det må ha vore noko heilt spesielt, for han slår meg ikkje som typen til eigentleg å gjera noko sånt ❤

    • Nei, det kan du si! Han er ikke spesielt impulsiv av seg som type liksom. Han har ikke noe god forklaring selv heller annet enn at han bare «måtte» gjøre det. Kunne mistet jobben, så det var jo en risk å ta.

  2. så fantastiskmorsom historie 🙂 tøffe Robert!

  3. Åh, så herlig historie <3
    Fru Jacobsen (@frujacobsenno) recently posted…Born to be wildMy Profile

  4. Nice! FOR en historie =) Kult =) Artig historie å fortelle barna =)
    Monica BJ recently posted…Oppskrift: PopcornbarerMy Profile

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge