Blekt ansikt, hvesende pust, blå lepper og en slapp barnekropp….

rp_SA-768x10241.jpg

Det er september 2007.  Sanne er 10 1/2 mnd gammel og litt forkjølet bare. Hun sitter på lekematta og leker med ballen sin…

Plutselig hører jeg noen hvesende og rare lyder fra lekematta. Jeg er 25 år gammel og utdannet sykepleier. Denne lyden vet jeg at ikke er normal. Jeg ser Sannes hudfarge endrer seg og leppene blir blå. Sjekker om hun har noe i munnen som blokkerer svelget. Det har hun ikke. Hun puster, men pusten er hurtig og overfladisk. Brystkassa hopper opp og ned, og neseborene vibrerer. Jeg teller antall åndedrag pr. min og ringer 113. Jeg er helt rolig, for det pleier jeg å være i akutte situasjoner. Jeg gir AMK-operatøren de klare fakta om min 10 mnd gamle datter som er obstruktiv i pusten. Små barns lunger kan kollapse dersom dette ikke blir behandlet. Jeg får beskjed om at ambulanse er på vei, og plutselig hører jeg at det ringer på døren. 

Utenfor står en akuttlege fra ambulansen. Hun er egentlig på besøk hos en annen pasient  i blokka vår som har fått hjerneslag. Hun sier til meg at jeg fra nå bare er mamma – og ikke sykepleier. Hun gir Sanne medisin på maske mens jeg ringer Robert for å si at han må dra til Ullevål så fort han kan. Medisinen hjelper ikke, og hun begynner å kle på Sanne fleecedressen sin. Hun ber meg ta på meg jakke finne frem veska mi og ta på sko.

Vi får være med ambulanse som allerede står klar til å frakte den slagrammede naboen. Jeg sier til legen at det er greit at hun blir igjen hos den andre pasienten. Ambulansearbeiderne snakker med barnelegen på Ullevål over sambandet hele tiden. De teller åndedrag kontinuerlig, og jeg ser ambulansen vår kjører gjennom Oslo-rushet med blålys, sirener og tuter med hornene der hvor køen er som tettest. Utenfor ambulanseinngangen på Barnesenteret står hele akutteamet klart for å ta i mot oss. Litt bortenfor står pappa Robert – alene og redd.

De tar henne fra oss med det samme. Vi får en egen lege å snakke med. Jeg forklarer at jeg tror Sanne har et skikkelig astmaanfall. Vi forteller om en lignende hendelse 3 uker før hvor ambulansen kom og fraktet henne til Oslo Legevakt med samme symptomer.

Vi tilbringer en uke på barneinfeksjon, Ullevål Universitetssykehus. Hun intensivbehandles og er koblet til scoop hele tiden slik at oksygenopptaket hennes overvåkes kontinuerlig. Vi får være hos henne hele tiden…

Vanligvis må man ha tre anfall for å få en astmadiagnose på så små barn. Jeg ante lunta allerede da hun var 4 mnd. Etter oppholdet på Ullevål fikk vi diagnosen, og hun startet på medisiner. Jeg nektet å vente på det tredje anfallet slik retningslinjene sier. Hvorfor skulle jeg som mor utsette barnet mitt for det?

Oppfølging har hun fortsatt hos barnelege som er spesialist på astma og allergi. I løpet av de siste 7 årene har vi hatt så mange sykehusopphold at vi har kommet ut av tellingen. Det siste hadde vi i fjor sommer hvor vi hadde tre ambulansearbeidere og en anestesilege inne på soverommet midt på natten. Vi har blitt flinke nå til å lese symptomene raskt, og vi er trygge på når vi må ha mere hjelp. Vi har alltid fått god hjelp også. Vi har vært på Ullevål Universitetssykehus, Ahus, Sykehuset Østfold, Fredrikstad og Ski sykehus. I tillegg til legevakten en rekke ganger. Alltid like godt ivaretatt…

Med dette vil jeg si tusen takk til alle i helsevesenet som har hjulpet Sanne og oss i forbindelse med astmasykdommen hennes. Det er godt å vite at dere kun er tre tastetrykk unna. Hun er bedre nå, men uten hjelpen deres så er det ikke sikkert det hadde gått så bra med jenta vår…

louise-300x113

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge