Å sette grenser for seg selv og andre….

retrea16

 

En veldig hyggelig leser spurte om jeg ikke kunne dele litt tips om hvordan man kan unngå å hele tiden skulle please andre mennesker rundt seg. Det har jeg veldig lyst til å gjøre.

Jeg er nemlig et menneske som lett lar meg “spise opp” av andre. Jeg er alltid tilgjengelig uansett på døgnet, stiller opp når det er noe og omsorgsgenet overstyrer det meste. Jeg liker å hjelpe andre og å vite at folk kommer til meg med sine problemer. Jeg elsker å løse et hvert problem, og blir veldig fornøyd med meg selv når jeg klarer det. Dette gjelder særlig spørsmål knyttet til helse og yrke mitt som sykepleier. Men hva koster det egentlig meg som menneske og aldri kunne si NEI? Og hvorfor tør jeg aldri si NEI hverken til meg selv eller andre?

Disse spørsmålene dukket opp som følge av ME- sykdommen. Man blir veldig sliten av å hele tiden være tilgjengelig, og vi med en slik sykdom skal kunne skjerme oss fra omverdenen når vi blir syke. Jeg opplevde nemlig å bli helt tom innvendig i starten. Jeg hadde ikke noe å gi til mennesker rundt meg, i hvertfall ikke omsorg. “Du må sette grenser for deg selv og andre”, sa min kloke fastlege. Det var lettere sagt enn gjort, så hun sendte meg på kurs på Lovisenberg DPS for at jeg skulle lære dette. Jeg var jo villig til å ta i mot all den hjelpen jeg kunne få, så jeg møtte opp på kurs holdt av to fantastiske psykologer.

Der satt vi da; en gjeng utslitte perfeksjonister som var vandt til å lykkes i livet, for å lære hvordan vi skulle sette grenser for oss selv og tenke at “bra er godt nok”.  Å delta på dette kurset, var noe av det lureste jeg har gjort i livet.

Først skulle jeg lære hvordan jeg satte grenser for meg selv. Jeg er nemlig den fødte perfeksjonist (med unntak av morsrollen, strikking og matlaging), og fryktelig redd for ikke å lykkes med ting jeg foretar meg i livet. Å mislykkes var for meg ensbetydende med å gå til grunne. Å mislykkes betydde helt enkelt, at jeg ikke levde opp til mine egne krav. Jeg var også svært redd for hva andre mente om meg. Jeg ville være godt likt (det vil jeg forsåvidt enda), jeg ønsket bekreftelse på alt jeg gjorde, og ting skulle være perfekt. Mye av dette henger nok sammen med barndommen min, men man skal ikke legge all skyld på det heller. Jeg måtte helt enkelt øve meg på å ikke tilstrebe det perfekte. En øvelse gikk ut på å la vaskekurven være full i 2 dager uten å gjøre noe med det. Fryktelig vanskelig for ei som blir forbannet på sin mann fordi han hiver en skitten boxer i vaskekurven når hun akkurat har vasket ferdig. Når man har kronisk utmattelse, må man ta ting når man orker. Derfor var denne banale øvelsen viktig for meg. Slik holder jeg på den dag i dag. Bra er godt nok, og jeg må leve med at jeg ikke lever i en perfekt verden. Nå har jeg jo i mine øyne mislykkes i livet siden jeg er syk og går på sykepenger, så jeg måtte bruke masse tid på å vende meg til tanken på at sykdommen ikke er min skyld. Jeg er like mye verdt som menneske selvom jeg ikke er på topp i livet….

Så var det å sette grenser for andre. Psykologen spurte meg hva det verste som kunne skje var hvis jeg en dag ikke tok telefonen når en som trengte hjelp ringte. Jeg svarte at da kunne jeg bli mislikt eller få kritikk. Det er det verste jeg vet! Å skulle si nei til noen er grusomt ubehagelig. Det er det fortsatt, men jeg har forstått at det går greit å ringe tilbake senere når jeg har hvilt ferdig. Man må tåle å bli mislikt for handlinger man gjør, men fytti grisen så ubehagelig det er…

Jeg har hele tiden vært veldig redd for å ikke leve opp til andres krav eller å bli likt av folk. Det rare er at min fremtoning ikke virker spesielt usikker eller vitner om lav selvtillit. Jeg sier ting rett fra levra, er dørgende ærlig og prater gjerne høyt om mine meninger. Men selvfølelsen min, er ikke spesielt god. Det er ikke sånn at jeg er overbærende blid for å bli likt, men i yrkessammenheng er jeg redd for ikke å være god nok. Får jeg ikke positive tilbakemeldinger på jobben jeg gjør, tror jeg automatisk at jeg ikke gjøre det godt nok. Det sier seg selv at med en kognitiv svikt som følge av ME, så vil man ikke klare å gjøre ting like bra som før.

Jeg jobber hele tiden med å rose meg selv for det jeg klarer istedet for å bli deprimert for det jeg ikke klarer. Jeg har sluttet å gruble for mye over hva andre måtte syns og mene om meg. Og jeg setter grenser for andre rundt meg når jeg føler at jeg er for syk til å ha noe å gi. Hvis folk ikke forstår dette, så er det faktisk ikke mitt problem. Det er kun jeg som må ta hensyn til meg selv og kjenne på hva jeg tåler. Dette krever mye øvelse og det er til tider ubehagelig, men det er nødvendig. Når man har sagt det til seg selv mange nok ganger, så begynner man til slutt å tro på det…

Kjenn på deres egne grenser og ikke la all energien bli brukt opp på omgivelsene. Man skal ta på sin egen surstoffmaske hvis trykket i flykabinen synker FØR man skal hjelpe andre, sånn er det med omsorg også.

 

louise-300x113

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge