Å dra ut på lunsj er ikke like enkelt for meg som for andre…

rp_frihet.jpg

For å gi dere et lite innblikk i hvordan det er for meg å leve med en ME – diagnose, så vil jeg skildre hvordan det er for meg å dra på en enkel lunsj med venninner.

Som nevnt tidligere, er jeg kun på beina i snitt 4 timer pr. dag. Noen dager orker jeg mer, mens andre dager er jeg ikke oppe av senga i det hele tatt. Jeg er svært takknemlig for at jeg faktisk orker de 4 timene. Mange med min diagnose er så dårlig at de knapt orker å tygge maten eller gå på do. Alt er relativt her i verden, så jeg velger å fokusere på det jeg klarer istedet for det jeg ikke klarer.

Noen ganger prioriterer jeg den lille energien jeg har på å spise lunsj med venninner. Jeg har hele tiden vært redd for å bli isolert, glemt og deprimert av å ligge store deler av døgnet på et soverom. Derfor er disse timene «hellig» for meg!

Dersom jeg skal ut på lunsj et par timer en dag, er det visse ting jeg må ta hensyn til. For det første må dagsformen være såpass at jeg klarer å stå opp av senga. Dvs at jeg må hvile godt dagen før for å spare opp energi. Jeg er alltid dårlig frem til kl 12-13 med svimmelhet, kvalme og melkesyre i hele kroppen. Jeg kan derfor ikke møte til lunsj før den tiden. Gjør jeg det, så klarer jeg ikke holde gaffelen min på grunn av melkesyre i armen.

Dusje samme dag, kan jeg glemme. Det må jeg passe på å gjøre dagen før slik at jeg kan hvile et par timer etter dusjen. Å dusje er det mest slitsomme jeg vet.

Jeg må huske å informere Robert om lunsjen slik at han er forberedt på å hente barna i barnehage og skole, samt å lage middag, hjelpe til med lekser og legge dem. Bruker jeg opp energien på lunsj, har jeg ingenting igjen på kvelden.

Det er viktig å velge restauranter som ikke er fulle av folk, har mye bakgrunnstøy, har mye farger, sterkt lys eller spiller musikk over høyttalerne. Alle inntrykk som friske mennesker klarer å sile ut, går rett inn med full kraft hos meg. Jo mindre inntrykk, dess enklere er det for meg å konsentrere meg om samtaler. Jeg blir fort ukonsentrert og sliten, og de andre pleier å se på ansiktet mitt når jeg har fått nok og må hjem.

Bilen min er veldig viktig for meg. Takket være denne trenger jeg ikke bruke energi på å komme meg til og fra t-bane ol. Jeg er heldig som har mulighet til å kjøre selv.

Etter et par timer med lunsj på restaurant, er det nok for kropp og hode. Da er det rett hjem i seng med ørepropper og gjerne øyebind. Alle inntrykk må stenges ute for å hvile hjernen. Jeg får ofte muskelrykninger i hele kroppen, feber, frostanfall, muskelverk og hodepine i timene etterpå. Dagen etter vil utmattelsen i kroppen være total.

For meg er det altså ikke avslappende og energigivende med lunsj. Men jeg syns det er utrolig hyggelig og det gir meg glede den tiden det varer. Jeg har alltid vært sosial og jeg syns det er godt å bare være Louise litt. Dessuten er det viktig for meg å se mine venninner 🙂

De er flinke til å ta hensyn til mine behov, og jeg setter pris på hver lunsj selv om det koster litt!

louise-300x113

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge