6-åringens separasjonsangst

2015-04-23 16.26.31

Jeg er heldig eier av en snart 6 år gammel gutt som begynner på skolen om tre uker…

Han har tydelig trådt inn i en ny livsfase. Fra å være en rolig og “lett håndterlig” gutt, har han nå blitt en trassig, illsint liten fyr med separasjonsangst de luxe.

“Barn med separasjonsangst er redde for atskillelse i forhold til sine omsorgspersoner. Det er normalt å ha en viss grad av separasjonsangst i førskolealder.”

Dr. psychol. og spesialist i klinisk psykologi Bente Storm Haugland

Joda, visst har vi foreldre fått med oss at det er normalt med både trass og angst i 6-års alderen. Jeg forstår det jo godt. De er ferdig med de trygge årene i barnehagen, og en ny og ukjent skolehverdag venter dem. Plutselig er ikke hverdagen kun preget av lek, men det skal kreves noe av dem hver eneste dag.

Separasjonsangsten er det som sliter på oss mest. Det sliter mest på han selvfølgelig, men det er ikke lett å håndtere for oss foreldre heller. Det er ikke hyggelig å se barnet sitt redd. Hver eneste gang en av oss foreldre skal gå bort fra han, ender det med usikkerhet og ofte gråt. Dette gjelder også om vi kun skal en tur i postkassa. De gangene han selv går, er det aldri noe problem. Han er ute og leker selv, tar seg turer i nærmiljø osv. Det er altså ikke sånn at han sitter klistret på oss til enhver tid. Allikevel tenker jeg at det vil bli en utfordring når han starter på skolen. Da må han si “hade” til en av oss hver dag.

Jeg var sånn selv da jeg var liten. Plutselig slo panikken ned i meg da jeg skulle gå en tur til venninnen min eller til en aktivitet hvor jeg ikke så mamma hele tiden. En gang bet jeg faktisk mamma i armen i ren redsel. Jeg husker det som en svært utfordrende og skummel tid. Derfor er det vanskelig for meg å se at Gabriel har det på samme vis.

Så hvordan løser vi dette som foreldre?

Barn må utfordres for å føle mestring. Man kan ikke lulle dem inn i vår trygge favn hver eneste dag. Men det betyr ikke nødvendigvis at man må presse dem. Å utfordre dem er ikke det samme som å presse.

Derfor går vi ut av døren når vi må, men vi sørger for å ha nok tid til å gi alle de kosene han trenger før han selv sier at det er greit at vi går. Vi forbereder han i god tid dersom vi skal være lenge borte, og vi forsøker å få han til å venne seg til tanken på forhånd. Jeg tenker at man skal ta barns angst på alvor, og ikke bare si at “nå må du gi deg” eller “hva er dette for noe tull”. Det handler om å trygge situasjonen til panikkangsten går litt over – på lik linje som vi voksne takler angstfulle ting. Man gjennomfører altså det som er skummelt (f.eks å gå fra barnet), men man blir litt i situasjonen sammen med barnet. Først da vil barnet føle mestring og ikke traume når vi går.

Det er sikkert noen som er uenig med meg her. Noen mener at man bare må gå bestemt fra barnet etter å ha gitt det til en annen voksen uansett om det illskriker. Som regel går situasjonen over av seg selv når foreldrene er ute av syne. Mulig at denne versjonen er riktig i noen settinger, men jeg velger altså å bruke litt tid. Hvis Gabriel får denne tiden, sier han selv til slutt at det er greit at jeg går, og situasjonen er da løst av seg selv.

Sanne på 10 år har forresten tilbudt seg å følge lillebroren sin til skolen hver morgen. Selvfølgelig med den intensjonen om å få en god slump lommepenger for jobben. Det har vi valgt å si ja til. Da slipper Gabriel å måtte ta si “hade” til Robert eller meg. Samtidig er det trygt å ha søsteren sin der. Når skolen er ferdig, vil jeg stå ved porten og følge han hjem.

Vi krysser fingrene…

louise-300x113

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge