5 graviditeter – kun 2 barn! (om abort)

46790_430823832196_4730123_n

Gabriel og meg på Riksen august 2010

Robert og jeg har opplevd hele tre ufrivillige aborter i vårt samliv. 

Jeg vil dele vår historie fordi vi ønsker åpenhet rundt temaet om tidlige ufrivillige aborter (før uke 12). 

Mange opplever det – få snakker om det!

Vi har hele tiden vært åpen om dette, både mens det har pågått og i ettertid. Veldig mange holder graviditetene sine hemmelig i frykt for å miste. I vårt tilfelle trengte vi en ekstra klem og noen trøstende ord når det gikk galt.

Hvorfor er vi så redde for å dele de tøffe stundene rundt graviditeten også?

Her kommer vår historie:

Den første aborten skjedde på helgetur i Riga rett før jul i 2005. Jeg gikk på p-sprøyte og ante fred og ingen fare. Visst hadde jeg vært litt kvalm og sliten, men tanken på en graviditet var langt unna.

På et hotellrom i et sluskete strøk i utkanten av Riga by, fikk jeg plutselig enorme magesmerter. Jeg klarte nesten ikke stå oppreist, og det var så vondt at jeg kastet opp. Etter et par timer begynte jeg å blø friskt blod. Etter en stund falt en liten pose omgitt av masse blod ned i doskåla.

Først da skjønte jeg hva dette var. Kan ikke si jeg var så lei meg akkurat da. Vi visste jo ikke om graviditeten, og vi hadde heller ikke planlagt dette. Jeg var nok mest lettet over at magesmertene gav seg, og at blødningene avtok.

Etter 3 mnd ble jeg gravid på nytt – fortsatt på p-sprøyte!!

Denne gangen gikk det fint, og vi fikk en velskapt datter november 2006.

*

Den andre aborten skjedde i julen 2008. Jeg hadde akkurat startet i ny jobb. Denne graviditeten var heller ikke planlagt, men vi ønsket jo et søsken til datteren vår. I starten var jeg litt fortvilet pga jobbsituasjonen min. Jeg valgte å fortelle det til hun jeg delte kontor med for å lette hjerte mitt. Hun sa at jeg ikke skulle tenke på jobben, da familien er viktigst. Feministen i henne gledet seg over nyheten 🙂

Jeg spontanaborterte i uke 6. Ikke langt på vei, men langt nok til å kjenne på følelsen av forventning og glede. Robert trøstet og sa at «det var jo så tidlig allikevel».  Jeg trengte imidlertid den klemmen jeg fikk av hun jeg delte kontor med. Ei godt voksen dame, klok og varm.

*

Den tredje aborten var en missed abortion (kroppen støtet ikke ut fosteret selv). Jeg hadde vært på en tidlig ultralyd hos en privatpraktiserende gynekolog i uke 7 for å se hjerte slå. Hjertet til det lille fosteret slo, men det slo litt sakte. Fosteret var også litt lite ift det normale. «Du har sikkert blitt gravid litt senere enn hva du trodde, eller så har fosteret lagt seg litt i vekstdvale», sa gynekologen. Jeg kjente på meg selv at noe var feil. Til slutt gikk hun med på en ekstra ultralyd 2 uker senere.

På denne ultralyden hadde hjertet sluttet å slå. Mest sannsynlig skjedde dette i uke 8. Jeg fikk med tabletter hjem for å sette i gang abortprosessen, og skulle ta disse etter de angivelsene jeg fikk av gynekologen. Jeg spurte om en sykemelding, og fikk til slutt en sykemelding på 3 dager.

Men prosessen gikk ikke som den skulle. Det kom ikke noe foster ut, og jeg begynte å stresse. Vondt var det også. Jeg dro så tilbake til gynekologen som gjorde en utskrapning i lokalbedøvelse på sitt eget legekontor. Det gikk forsåvidt greit. Jeg slapp å dra på sykehuset, og jeg ble kvitt det døde fosteret.

Jeg ble lei meg, men var samtidig forberedt. Jeg hadde jo følt at dette kom til å skje. Robert på sin side, ble både overrasket og skuffet over at det ikke gikk denne gangen heller. Han tok nok denne situasjonen tyngre enn meg…

På jobben stod det to andre sykepleiere og ventet med gode klemmer og fine ord. De hadde akkurat opplevd det samme selv. Felles skjebne – felles trøst. Jeg trengte den trøsten for å kunne være meg selv på jobb. Tre dager borte fra jobben er ikke mye når man går igjennom en prosess som er så tøff både følelsesmessig og fysisk. Men fordi de visste hva jeg gjennomgikk, gav de meg rom for at jeg ikke måtte funke 100 % hele dagen. Jeg takker dere for det, søstre!

Da jeg ble gravid med Gabriel, fikk jeg en utrolig god oppfølging både fra gynekologen, jordmor Siri og Riksen. Jeg følte meg trygg og ivaretatt hele veien. Men frykten satt i bakhodet ganske lenge…

Dette var vår historie. Jeg håper at vi med dette, åpner litt opp for at ufrivillige aborter også er greit å prate om. Det er tøft for begge, og det kan  både tære på og styrke et samliv. Man takler slikt på forskjellig måte, og man må være åpne for den andres sorg og skuffelse. Det er lov å være lei seg, og jeg fikk erfare at det hjalp å være lei seg sammen med andre.

Nå mener ikke vi at «alle» bør eller må prate om det dersom de føler at det er for privat. Vi håper bare at noen av de som opplever det vurderer tanken på å dele det – nettopp fordi det er svært mange i samme båt.

Dersom noen av dere har noen spørsmål om våre opplevelse eller tanker rundt temaet, så er dere velkomne til å kontakte meg via mail på louiseua@hotmail.com eller skrive i kommentarfeltet under innlegget.

louise-300x113

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge